Torshovdalen

Nittende desember – Julekalender 2021:

Ta buss eller T-bane til Sinsen og gå under trafikkmaskinen da kommer du ut øverst i Torshovdalen. Denne grønne oasen er flittig brukt av beboerne i området. Vi andre forbløffes av dette store grøntområdet på 180 mål som går sydover fra det travle Sinsenkrysset og ned til Christian Michelsensgate – Ring 2. Her på byens tak står det selvsagt en benk, med panoramautsikt og er fin å sitte på både sommer som vinter.

På slutten av 1800-tallet kjøpte kommunen opp storparten av dette området. I forbindelse med utbyggingen av Torshov, sørget bygartner Marius Røhne (1883-1966) for at Torshovdalen ble skånet for utbygging. Dette kom inn i reguleringsplanen for Stor-Oslo i 1934, og Torshovdalen ble dermed bevart som et sammenhengende parkmessig belte. Begrunnelsen var den tids begynnende tenkning om behovet for lys, frisk luft og tilgang til natur for byens befolkning.

Tor

I den nedre delen av dalen har Torshov gård ligget siden middelalderen, trolig bygget oppå det gamle gudehovet. Navnet Torshov er satt sammen av det norrøne gudenavnet Þórr (Tor) og hov («hedensk gudshus» eller «høgd»). Stedsnavn bestående av en kombinasjon av gudenavn og hov, som Torshov, er en indikasjon på at det i dette området har vært praktisert dyrking av Tor.

Tor er en av æsene, gudene i norrøn mytologi, og kanskje den mest kjente. Han er æsen for naturkrefter, særlig torden, for styrke og for fruktbarhet. Han har et ukontrollert temperament, er umåtelig sterk og har alltid med seg hammeren sin, Mjølner. Tor treffer alltid det han sikter på når han kaster hammeren, og den kommer alltid tilbake til ham. Tor kan også gjøre Mjølner så liten han vil. For å kunne holde Mjølner har Tor jernhansker, og han har et belte kalt Megingjord, som gjør ham enda sterkere.

Tors bukker

Tors bukker fra 2017 er en klatrestatue for barn, som er støpt i betong og etterbehandlet med impregnering og voks, laget av svenske Anna Widén. Originalen (støpeformen) er sammensatt av utallige småstykker av tre funnet i skogen. I tillegg er papir og leire brukt i modelleringen. Tors bukker er utviklet som svar på spørsmålet om hvordan utforme en interessant skulptur for barn, uten å legge seg opp til lekeapparatenes estetikk. Skulpturens størrelse er tilpasset små kropper, og den detaljerte overflaten inviterer til berøring, klatring og lek.

De to bukkene har så lange horn at de krøller seg ned under jorden og dukker opp igjen som doble løkker lenger bak. Tor var kjent for at det tordnet og lynte veldig hver gang han kjørte over himmelen med vognen sin. Det ga regn til grøden i jorda. Vognen til Tor ble dratt av de to bukkene; Tanngnjost (den tanngnissende) og Tanngrisne (åpne mellomrom mellom tennene). Bukkene kunne han slakte og spise hver kveld. Veldig nyttig for en storspiser, for bukkene var like levende neste dag!

Nye idealer

Da området ble utbygget rundt 1900-tallet var sagarbeiderstrøket rundt Akerselva for lengst etablert, og hadde gitt hele området navnet Sagene. Det som i dag er Torshov, ble kalt Østre Sagene. Mange titusener hadde kommet flyttende til byen for å arbeide i den nye industrien i Kristiania på slutten av 1800-tallet. Østkanten ble tettbygd, og arbeiderne hadde dårlige levekår i de trange leiegårdene som ble bygget langs Akerselva.

På begynnelsen av 1900-tallet kom det nye idealer for utbygging. Nå skulle det være større uterom rundt nye bygg, slik at beboerne fikk mer lys og luft. Forståelsen av dette fikk man fra hvordan tuberkulosepasienter ble friskere ved å ligge på sanatorier plassert høyt over byen i luft og sollys.

Kristiania kommune opprettet et eget byggeselskap som skulle sikre boligbygging etter disse nye idealene. Leilighetene fikk flere rom enn før, eget kjøkken og innendørs toalett. Byen skulle gjøres friskere. Arbeidet ble ledet av Kristianias byplansjef Harald Hals, som sto for en utbygging med en klar sosial profil, blant annet her på Torshov.

Torshovbyen

Planleggingen av Torshovbyen startet i 1917, og i 1925 sto det ferdig med ca 2000 leiligheter. Et skikkelig kommunalt skryteprosjekt i tråd med de nye samfunnsverdiene. Torshovbyen var en stor kontrast til de inneklemte bakgårdene i 1890-talls Kristiania. Boligspekulantene hadde gitt opp etter boligkrakket i 1899, nå var det kommunen selv som sto for byggevirksomheten. Det ble nå bygget store lyse og luftige uteområder, store bakgårder, lavere bygninger, bredere gatepartier og grønne lunger som ga bedre oppvekstvilkår for barn.

I dag er fremdeles Torshovdalen et eldorado for barn. Hit kjører kommunen lass på lass med snø når det er snøfattige vintere. Det blir bygget opp rails og hopp i Torshovdalens øvre del. Bratt er det her også, så aking er populært, altså et yrende liv for små og store!