Slottsparken

Tjueandre desember – Julekalender 2021:

Jeg sitter i slottsparken på benken ved statuen av kronprinsesse Märtha, laget av Kirsten Kokkin (2007) i kronprinsesse Märthas hage. Her skuer jeg utover noen fjellformasjoner som stikker opp av plenen og lurer på hvorfor slottsgartneren har latt dette området ligge åpent? Her er alt så velfrisert at det er underlig at han ikke bare har kjørt på jord og planert vekk denne fjellformasjonen som stikker opp her.

Under asfalten

Men, jeg sitter nå her på benken og har tid til å undre meg over at gartneren helt sikkert i dette tilfelle har gjort en bevisst handling. Jeg kjenner folk som kanskje vet, men det er travle tider før jul og jeg har ikke fått svar. Det eneste jeg har å holde meg til er boka jeg har med meg Under Asfalten. Oslos naturhistorie gjennom to milliarder år skrevet av Henrik H. Svensen. Han forsøker å forklare, selv om det er litt vanskelig å ta inn all informasjonen han så generøst gir fra seg. Her står det:  

Mellom Grotten og Slottet finner vi endelig fast fjell som er lett tilgjengelig uten sår etter sprengning. Fjellet stikker så vidt opp over gresset og består av skråstilte lag av lys grå knollekalk. Imellom ligger den mørke, nesten svarte, skiferen. Skiferen ble avsatt på havbunnen i tidsperioden ordovicium, for omtrent 450 millioner år siden. Oslo befant seg omkring 30 grader på den sørlige halvkule (tilsvarende Sør-Afrika i dag)……. Knollekalken på lokaliteten i Slottsparken kan bare sees over et lite område på åtte-ti meter, men er tredelt hvis du kikke nøye etter. Partiet som vender mot sentrum, er rikere på skifer, og kalklagene er jevnt fordelt med omtrent en fots avstand. Resten av blotningen ser annerledes ut. Kalkknollene går over i massive lag i midten av blotningen og ender til slutt opp som i en sone med mange små uryddige knoller. De ligger tett i tett. Forklaringen ligger utrolig nok i jordens bane rundt solen og systematiske variasjoner i jordens klima…….I Slottsparken kan du med andre ord spasere fra en kald periode med mye skifer og over til et varmere klima med stadig mer knollekalk. Går du ti meter i retning Uranienborgveien har du tilbakelagt en million år av jordens historie.

For meg, ganske fantastisk! Jeg har ikke noe særlig greie på geologi, men «Under asfalten» får meg til å ønske at jeg kunne mer! Og jeg er allerede hekta når jeg leser i forordet:

I Oslo-området er det geologiske mangfoldet enormt og gir oss innsikt i hva som har foregått på jorden mer enn to milliarder år tilbake i tid. Det finnes kanskje ingen andre hovedsteder i verden som kan vise til noe liknende.

Ja, det er akkurat som jeg skulle sagt det selv – Oslo – er unik på alle mulige måter!