Tjueførste desember – Julekalender 2021:
Jeg har valgt meg en fin utsiktsbenk nedenfor Beierbrua med utsyn mot den mektige fossen Nedre Vøyen. Lite visste skredderen Anders Beyer på 1670-tallet at denne brua som går over Akerselva skulle bli oppkalt etter ham. Han fikk bygget en kornmølle her og i tillegg anla han en gangbru, slik at det skulle bli lettere å komme over Nedre Vøyen. Vøyen er et gammelt norsk ord for å vade, altså var dette et sted der elva kunne krysses, ellers var elva både dyp, stri og for bred.
Vøyenfallene
Vøyenfallene fører Akerlselva tyve meter ned fra Myren gjennom flere fall og terskler som stykker fossen opp med navn som Hjulafossen, Nedre Vøyen, Våghalsen og Labakken. På 1700-tallet var det sager og møller her. På begge sidene av Vøienfallene, ble det tatt ut kraft til drift av møller og sager. Produksjon av planker av tømmer særlig fra Nordmarka var en stor eksportnæring som ga store inntekter til skogeiere og statskassa, og til byens handelsborgere som eide fallrettigheter og sager langs elva. De kraftigste fossene ga de mest lønnsomme sagene, og ved Vøienfallene var det plass til hele fire sager.
Da den engelske industrielle revolusjonen virkelig spredde seg etter 1840, ble nå mektige tekstilindustribygninger reist ved fossen. Hjulafossen og Vøyenfossen ga navn til de største tekstilfabrikkene som ble bygd her i 1846 og 1855. Nedre Vøyen hadde skiller slik at vannet kunne strømme likt til hver side, slik at eierne på begge sider fikk sin del av den verdifulle kraften.
beierbrua
Beierbrua ble en viktig bru, også kalt Fabrikkjentenes bru for her strømmet hundrevis av arbeidere til og fra Vøyens Bomuldsspinderi (Graah) og Hjula Væverier (Hjula). Her lå fabrikktorget mellom Graah og Hjula som var senteret for fabrikkarbeiderne på 1800-tallet. Her var det marked med handel og liv. Disse to store tekstilfabrikken ga på det meste arbeid til 1000 arbeidere. De fleste av dem var kvinner. De fartet til og fra fabrikken i Sagveien og Maridalsveien, eller fra østkanten over Fabrikkjentenes bru.
Hønse-Lovisa
Den lille rødmalte stua ved Beierbrua kalles Hønse-Lovisa, en av de få gjenværende stuene langs Akerselva. Men, det har aldri bodd en person med navnet Hønse-Lovisa her. Det er et oppdiktet navn, kun en litterær karakter fra Oskar Braatens skuespill Ungen fra 1911. Hønse-Lovisa er en modig og generøs kvinne som tar seg av barna til jentene som arbeidet på fabrikkene langs Akerselva. Oskar Braaten vokste opp i dette området og var barn av en enslig mor som var fabrikkarbeiderske. Han kjente til hverdagen deres:
Det er aa gaa fra kammerset til spinderiet og fra spinderiet til kammerset, det! Længer kommer vi ikke i detta livet. Og Nordre Gravlund ligger straks ovenfor, så vi trænger ikke dra saa langt når vi har sliti fra os her paa jorda, heller.
vaaghalsen stampemølle
Opprinnelig var Hønse-Lovisa-huset boligen til sagmesteren. Men husene langs elva kunne ha mange ulike funksjoner til ulike tider, og det har også dette huset hatt. I 1846 ble saga og den lille mesterboligen kjøpt av Christiania Tugthus og tilknyttet en kledesstampe, med navnet Vaaghalsen Stampemølle. Vannkraften fra elva ble brukt til å løfte treklubber som banket eller stampet tekstiler, bark eller annet som skulle knuses eller gjøres mykt. Her jobbet også kvinner fra tukthuset i Christiania, deres straff var hardt arbeid. På tukthuset, datidens fengsel, i Storgata, vevet fangene bl.a. ullstoffer som ble brakt opp hit for å toves til tett varmt vadmel i stampemølla.
Stampemester Engelbreckt Colberg og hans tyskfødte kone Maren Dorthea bodde i Hønse-Lovisa-huset sammen med en møllearbeider og hans familie. Virksomheten opphørte en gang på 1860-70-tallet. Da ble huset brukt til arbeiderbolig, siden til lager og annet som de omkringliggende fabrikkene hadde behov for.
Kulturhus
Fra 1971 til 1978 var det unge kunststudenter som fant husly i det da forfalne lille trehuset ved fossen, før forfatteren Sigbjørn Hølmebakk flyttet inn med en kontrakt med byantikvaren og Oslo kommune om å sette huset i stand. Bydel Sagene omgjorde huset til et kulturhus for nærområdet i 1993. Og stedet blir drevet som en liten kulturkafé.
I dag har alle byggene her ved Nedre Vøyen et annet innhold enn det de ble bygget som, men fossen er den samme. Når vannføringen er stor er det en spesiell opplevelse å sitte på benken og oppleve en buldrende, frådende foss midt i byen!
Legg igjen en kommentar