Oldtidsveien over Grønliåsen

Flere ganger har jeg tatt med spreke venner på vandretur fra bygrensen i sør (Tårnåsen) til bygrensen i vest (Lysakerelva). En to-dagers tur på til sammen ca 4,4 mil, der vi vandrer gjennom det meste av alt det fine Oslo har å by på!

Mottoet er: På tvers av Oslo, mest mulig grønt og innom alle elvene! De første kilometerne går vi på svabergene langs Oldtidsveien over Grønliåsen. Dette er et favoritt-fint-sted både sommer og vinter!

Oldtidsveien

Den første ferdselen på Oldtidsveiene i Norge har foregått for minst 3500-4000 år siden og er de eldste veiene vi kjenner til. Veiene var først brukt av jaktfolk og lokal trafikk mellom bosetningene. Etter hvert ble det mer sammenhengende gå- og rideveier. Oldtidsveien over Grønliåsen er trolig så gammel som 2000-3000 år.

Gravrøyser

Forekomsten av gravrøyser langs veien viser økende ferdsel i jernalderen. Byantikvaren har fredet og skiltet 8 gravrøyser, datert til jernalderen (500 f.Kr. – 1000 e.Kr). I denne perioden var det vanlig å brenne de døde med eventuelle gaver på et likbål. Menneskene i jernalderen forestilte seg at likbålet hjalp den døde over i neste verden. Det var vanlig å legge slike gravhauger langs ferdselsårer.

I jernalderen ble det fra ulike retninger anlagt flere slike hovedveier inn mot der Oslo ligger i dag. Denne Oldtidsveien hadde to traseer, en tørr og en mer fuktig. I ufredstider gikk de veifarene i skjul nede i dalføret, mens i gode tider kunne de vise seg i åpent terreng på svabergene. 

Denne grønne ryggen med toppunkt på 228 meter har blankskurte svaberg. Det er rart å tenke på at i perioden etter siste istid for ca 12.000 år siden stakk denne ryggen opp som en langstrakt holme i havet (sammen med Ekebergåsen). Disse holmene vokste seg større og større etter hvert som landhevingen gjorde seg gjeldende.

Vedlikehold

Grunneierne hadde fra 1100 – 1200-tallet mange plikter knyttet til vedlikehold av veiene. Den skulle ha en bredde på 5 meter slik at to ryttere kunne møtes. Som arbeidsredskap hadde kontrolløren en stav på 5 meter som han holdt på tvers av hesten.

Kongeveien

På 1600-tallet ble hjulgående kjøretøy mer og mer tatt i bruk. Da var ikke veien over Grønliåsen brukbar lenger og den ble flyttet til flaten vest for Grønliåsen. Den eksisterende veien ble likevel utbedret og var i bruk til Den Frederikshaldske kongevei ble anlagt ennå litt lenger mot vest etter kongelig forordning i 1636. Kongeveien var i sin tid en viktig ferdselsåre mellom Christiania og Fredrikshald. I dag er den en del av Nasjonal sykkelvei rute 7 og pilegrimsleden mellom Halden og Trondheim via Oslo. Veien hadde status som kongevei frem til 1862. Da ble den nye veien langs sjøen anlagt, vår tids Mossevei og veiene fikk nå betegnelsen Hovedvei.

Branntårnet

Omtrent ved dagens kommunegrense mellom Oppegård (nå Nordre Follo) og Oslo, ca 216 m.o.h. lå det et branntårn med utsyn over store deler skogsområdene mot øst, mot Nesodden og inn i marka mot nord. Det ble bygget av Ljansbrukets eier i 1910. Branntårnet lå på Ljansbrukets grunn, storgodset ved Hvervenbukta, som også eide store deler av Oppegård. I 1932 ble tårnet ombygd, da fikk de fast telefon, kartbord og kikkert. I 1942 stoppet Ljansbruket vakttjenesten og Skogselskapet overtok oppsynet i noen år. Tårnet var 11 m høyt og et populært utfartsmål, inntil det forfalt og ble revet på 1960-tallet av sikkerhetsmessige grunner. I 2019 ble det satt opp et nytt utsiktstårn her av frivillige fra Oppegård, så nå er stedet et populært turmål igjen!